Det er fullt mulig å ha med familien til Tigers Nest. Det krever endel positivitet og pågangsmot, og litt søtsaker som motivasjon, men selv våre barn på fem og ti år greide å gå hele veien opp til 3100 meters høyde.

Start dagen med mat i magen

Vi startet dagen tidlig, og måtte ty til vekkerklokke selv om vi var på ferie. Hotellet vi bodde på lå bare en 10 minutters kjøretur unna foten av fjellet der vi skulle klatre opp, men vi regnet med å måtte bruke litt tid. Det hadde regnet hele dagen i forveien, så vi vi var glade for at det denne dagen så litt bedre ut. Etter en kjapp frokost på rommet, som nok burde vært litt mer substansiell og næringsrik, fikk vi med oss resten av familien og satt oss i bilene.

Da vi kom frem til starten på stien, var det allerede fullt av folk som gjorde seg klare for dagens treningsøkt. Turistene som var samlet her var stort sett godt voksne folk fra USA, Europa og India, og så ikke ut som toppidrettsfolk de heller, så vi beholdt trua fortsatt.

Litt hjelp fra hesten, så klarer du resten

Første delen av stien er det mulig å ri på hest, og dette hadde vært en betydelig del av barnas motivasjon for dagen. Vi leide én hest som barna måtte dele på, og det ble litt skuffelse da de oppdaget at hesten ikke kunne ta dem med hele veien opp. Men med oppmuntring både fra foreldre og andre anpustne mennesker fra hele verden, som fortalte hvor imponert de var over at disse små klarte å bli med, så gikk det sakte men sikkert oppover.

Kroppens reaksjoner på høyden skal man ikke ta lett på, og det er vanskelig å forutsi hvordan man vil takle det. Dem som blir rammet av symptomer på høydesyke kan godt være topptrente idrettsfolk, mens sofagrisen kan klare seg fint (men kanskje slite av helt andre og forventede årsaker). Jeg var tidvis litt bekymret for eldstejenta vår på ti, som ga utrykk for at hun var utslitt, men det kan ha vært den tidligere nevnte frokosten som ikke var helt tilstrekkelig for en så strabasiøs aktivitet.

Da vi kom opp til selve klosteret hadde vi gått i omtrent tre timer, med endel gode pauser underveis farmacie-romania.com. Det er viktig å ta tida til hjelp, og bare innse at knær og lår ikke fungerer på samme måten i 3000-meters høyde som de gjør ved Trondheimsfjorden. Vel oppe ble vi møtt av ungdom fra en lokal skole som delte ut te og snacks som frivillig arbeid i lokalsamfunnet. Dette var meget velkomment for slitne kropper, både store og små.

Er man liten og trøtt, er det godt med litt søtt

Taksang betyr tigerens rede og klosteret har fått navnet sitt fra legenden om gangen da Guru Rinpoche kom til Bhutan ridende på en flyvende tiger. Klosteret er bygget oppå et hulesystem der Guru Rinpoche, og flere andre buddhistiske helligmenn og kvinner har meditert i isolasjon opp gjennom historien.En av politimennene som hadde ansvaret for sikkerheten der oppe var så imponert over barnas innsats at han gav dem en juice fra egen lomme, og næringen gjorde at vi kviknet til litt igjen.

De modigste av oss fikk også klatre inn og ned i en av hulene. Ned gjennom en smal sprekk i fjellet, balanserende på provisoriske stiger og planker som var lagt ut klorte vi oss frem til hulen. Denne hulen er ikke for hverken dem med klaustrofobi eller høydeskrekk, og det kilte godt i magen da vi tittet ut over kanten fra hulen.


Etter en times tid inne i de ulike templene inne i klosteret, begynte vi på turen nedover. Heldigvis var det ganske mye lettere, men tyngdekraften kan gjøre inntrykk på knærne også nedover. Hele turen tok totalt ca. seks timer, inkludert litt souvenirshopping ved foten av fjellet til slutt. Vi var slitne men meget fornøyd, og hadde vært superheldige med været. Solen skinte og det gjorde vi også 🙂