Jeg har reist i Bhutan de siste ukene og besøkt steder og folk jeg ble kjent med for 15 år siden. Det har vært en utrolig reise på mange måter, og en av målene for turen var å møte igjen Tandin, som kom til klosteret Simtokha Dzong og ble munk som 5-åring. Letingen etter Tandin har nå endelig gitt resultater.

 Simtokha Dzong - Bhutans eldste, bygget i 1629

Simtokha Dzong – Bhutans eldste, bygget i 1629

Da jeg ringte Tandin tilbake ble det raskt klart at han husket meg, og at han gjerne ville møte meg også. Problemet var at han nå jobbet ved et resort i Punakha, og ettersom jeg ikke hadde planlagt og informert myndighetene om at jeg også ønsket å reise dit kunne jeg ikke det. Men Tandin sa at han skulle prøve å få fri og komme til Thimphu isteden.

Jeg tror jeg husker sist gang jeg møtte Tandin. Da hadde han blitt overflyttet til et annet kloster som heter Dechenpodrang. Dette må ha vært omtrent i februar eller mars i 2003. Jeg skulle reise tilbake til Norge og ville si farvel og sjekke hvordan han hadde det. Jeg hadde med noe snacks og småtteri som jeg tenkte han ville like, og spurte også om det var noe han trengte. Han var svært sjenert og sa nesten aldri noe til meg, men jeg husker at han da, nokså fortvilet, viste meg noen utslett i hodebunnen som han sa klødde noe voldsomt. Jeg spurte noen av de eldre munkene hva dette var, og fikk vite at det var ringorm, og at mange av munkene hadde dette. Jeg tok en taxi til byen og kjøpte noe medisin mot dette, og tok det med tilbake. Det siste jeg husker er at han vinker idet jeg setter meg i taxien igjen.


Mens jeg ruslet rundt i Thimphus gater og mimret fikk jeg melding fra Tandin om at han skulle komme til Thimphu, og at vi kunne møtes dagen etter.

Klær skaper mannen

Jeg foreslo at vi kunne møtes i Simtokha Dzong der vi møttes første gangen, og det avtalte vi å gjøre. Dagen vi skulle møtes fikk jeg hastverk med å kjøpe en gave som jeg kunne ha med til Tandin. Jeg måtte først reise inn til byen, vente til butikkene åpnet, kjøpe et eller annet, og rekke tilbake til Simtokha Dzong før kl. 11 da vi skulle møtes salud-hombres.com.Den første gaven jeg ga ham var et sett av munkeklær, så han skulle ha et ekstra skift. Så jeg bestemte meg for at denne gangen kunne jeg gi ham et sett av «sivile» klær, ettersom han ikke lenger var munk.

I Bhutan er det obligatorisk for befolkningen å kle seg i nasjonaldrakt, og for mennene kalles det for Gho. Den består av en slags diger kjortel som brettes opp og knytes rundt livet slik at det dannes en stor lomme. Det er også andre detaljer som hvite mansjetter som tradisjonelt ble brukt til å markere rang i samfunnet; jo bredere mansjett jo høyere rang. Prikken over i’en som gjør drakten formell er et stort hvitt skjerf som henges over skulderen.

Dette skjerfet kalles Kabney og her brukes det ulike farger for å skille mellom sosial status. Vanlige folk har hvit kabney, mens ministre f.eks. har orange, medlemmer av nasjonalforsamlingen har blå, og kongen og øverste religiøse leder har safrangule kabney.

Tandin i 2017 med Gho og Kabney

Tandin i 2017 med Gho og Kabney

Bhutans flotteste Dzong

Jeg stoppet taxien nede ved veien, og tok en sti som jeg visste gikk opp til gårdsplassen utenfor Simtokha Dzong. Jeg var faktisk litt tidlig ute, og var både spent og litt nervøs, og det kriblet mer og mer i magen jo nærmere jeg kom. Ettersom jeg hadde litt tid gikk jeg inn og så meg litt om først. Dzongen hadde gjennomgått omfattende renovasjonsarbeid siden sist jeg var der. Hele taket var bl annet skiftet ut, og flere av de gamle delene var blitt modernisert. Den bratte tretrappen opp til selve tempelet var blitt byttet ut med en solid steintrapp. Det var blitt riktig så fint.

Også inne i selve tempelet var det pyntet til fest. Det foregikk nemlig et jubileum. Zhabdrung Ngawang Namgyel, er regnet som landsfaderen i Bhutan, og kan på mange måter sammenlignes med Norges Harald Hårfagre. Det var han som samlet hele landet under seg til et rike, og han er også alltid avbildet med et karakteristisk skjegg. I anledning 400-års jubileet for hans ankomst til Bhutan fra Tibet, har Indiske myndigheter, aller nådigst låt ut en 250 år gammel statue av Zhabdrung som hadde kommet dem i hende via britene, som hadde «funnet» den etter en krig de kjempet mot Bhutan på 1800-tallet.

Statuen av Zhabdrung, som er på utlån fra India.

Statuen av Zhabdrung, som er på utlån fra India.

Selv uten denne statuen på utstilling er Simtokha Dzong verd et besøk. Den ligger nære Thimphu, og er et praktfullt eksempel på en Bhutansk Dzong (Dzong kan oversettes med tempelfestning). Etter å ha ventet en stund der inne gikk jeg ut og satt meg for å vente i skyggen av et av de store bønnehjulene utenfor.

Endelig!

Klokken ble 11. Klokken ble 11:30. Jeg begynte å tenke at Tandin kanskje hadde fått kalde føtter. Jeg prøvde å ringe ham, men fikk ikke svar. Kanskje han hadde ombestemt seg? Eller kanskje noe hadde skjedd? Til slutt ringte han og sa han var på vei. Han dukket opp en halvtime senere sammen med en venn. Vennen hadde han tatt med fordi han ikke kunne snakke så godt engelsk, og trengte nok også litt moralsk støtte.

Vi klarte å holde tårene unna da vi møttes igjen, men det var bare så vidt. Han fortalte at han ble veldig glad da han fikk høre at jeg lette etter ham, og at han husket meg også. Han hadde også tenkt på meg flere ganger, men han husket ikke hva jeg het, og visste ikke hvordan han kunne kontakte meg. Tandin så helt annerledes ut, men det var fortsatt det samme sjenerte smilet og intelligente blikket som jeg husket. Han fortalte at han hadde droppet ut av klosteret og reist hjem til familien sin da han var 16 år. Vi kjørte en tur hjem dit også, for han ville gjerne at foreldrene skulle få møte meg også.

Tandin og jeg på samme sted 15 år etter.

Tandin og jeg på samme sted 15 år etter.

Tandin så helt annerledes ut, men det var fortsatt det samme sjenerte smilet og intelligente blikket som jeg husket. Han fortalte at han hadde droppet ut av klosteret og reist hjem til familien sin da han var 16 år. Vi kjørte en tur hjem dit også, for han ville gjerne at foreldrene skulle få møte meg også.Vi klarte å holde tårene unna da vi møttes igjen, men det var bare så vidt. Han fortalte at han ble veldig glad da han fikk høre at jeg lette etter ham, og at han husket meg også. Han hadde også tenkt på meg flere ganger, men han husket ikke hva jeg het, og visste ikke hvordan han kunne kontakte meg.

Tandins familie

Familien til Tandin arbeider hos Dasho Karma Letho, som er en eplebonde som tidligere har vært Bhutans ambassadør til India og er meget velstående. Foreldrene arbeider på gården og i huset, og er fra meget fattige kår. Det er Dasho og fru Letho som har sørget for skolegangen til søsknene og for plassen Tandin fikk i klosteret i sin tid.

Jeg ble tatt med in i finstua til fru Letho, og hun fortalte at Tandin flere ganger hadde kommet hjem fra klosteret på egenhånd da han var liten. Første gangen var da han ble flyttet til Dechenpodrang. Gården der foreldrene bor ligger rett over dalen fra Simtokha Dzong, og han likte ikke at han måtte flytte vekk derfra. Der kunne han i det minste se hjem.

Da han til slutt forlot klosteret for godt, ble familien skuffet. Fru Letho fortalte at hun først og fremst ble skuffet fordi lærerne hans i klosteret fortalte at han var svært flink og ville hatt en lovende fremtid foran seg i klosteret. Han hadde allerede blitt tatt opp i det offisielle klostervesenet som bl.a. innebærer at man får “lønn” fra staten, og det er det ikke alle munkene som får.

Khenpo Karma Gyeltshen og meg.  Kanskje vi greier å gjøre noe for "frafalne" munker og andre drop-outs?

Khenpo Karma Gyeltshen og meg. Kanskje vi greier å gjøre noe for “frafalne” munker og andre drop-outs?

Drop-outs er samfunnsproblem

Etter at han droppet ut fra klosteret har ikke Tandin gått på skole, og han har nok hatt et vanskelig liv etterpå, selv om dette ikke ble sagt direkte. Munker som dropper ut av klosteret er ikke uvanlig, men de møtes ofte med fordommer og forakt fra resten av samfunnet, og de sliter også ofte med dårlig selvtillit og selvbilde etterpå. Forventningen er at man skal være munk for livet, og å droppe ut oppleves som en synd, både av dem selv og av samfunnet. De har også vanskelig for å fortsette «normal» skolegang fordi de ikke passer inn i utdanningssystemet for øvrig.

Dette er i ferd med å utvikle seg til et samfunnsproblem i Bhutan, og min venn ved Royal Thimphu College, Khenpho Karma Gyeltshen, som selv er tidligere munk men forlot klosteret først etter at han var ferdig utdannet Khenpo (som tilsvarer en slags doktorgrad), ønsker å samarbeide om et slags voksenopplæringsprogram for personer som dropper ut, ikke bare fra kloster med f.eks. fra militæret, politiet eller som av andre årsaker ikke har fullført skolegangen.Etter at han droppet ut fra klosteret har ikke Tandin gått på skole, og han har nok hatt et vanskelig liv etterpå, selv om dette ikke ble sagt direkte. Munker som dropper ut av klosteret er ikke uvanlig, men de møtes ofte med fordommer og forakt fra resten av samfunnet, og de sliter også ofte med dårlig selvtillit og selvbilde etterpå. Forventningen er at man skal være munk for livet, og å droppe ut oppleves som en synd, både av dem selv og av samfunnet. De har også vanskelig for å fortsette “normal” skolegang fordi de ikke passer inn i utdanningssystemet for øvrig.

Det har gått relativt bra med Tandin, tror jeg. Han sier han nå er fornøyd med jobben han har på kjøkkenet i Khurutang Resort i Punakha (om noen er innom så hils fra meg) farmacie-romania.com. Nå har vi i alle fall etablert kontakt igjen, og jeg ser frem til å følge livet hans fremover.

Snart skal jeg vende blikket hjemover igjen for denne gangen også. Det har vært en fantastisk reise nok en gang i et land som aldri slutter å fascinere meg. Her er det uendelig mye å glede seg over, undre seg over, la seg inspirere av og lære. Håper neste gjensyn blir om ikke lenge.

Kadinche, Bhutan.

Takk for nå!