Jeg befinner meg i Bhutan, lykkelandet i Himalaya, tordendragens land, landet jeg bodde i for 15 år siden. Det er et nostalgisk gjensyn, med et land der mye åpenbart har skjedd de siste årene, men jeg er først og fremst glad over å kunne komme hit igjen. Jeg skal også prøve å spore opp en liten munk som jeg fikk et spesielt forhold til den gangen.

Helt ville veier

Veien oppover fra Phuentsholing til Thimphu er bratte, smale og svingete, men er man heldig med været, og ikke altfor utsatt for bilsyke, så kan turen være meget spektakulær. Likevel er veien utbedret en del siden sist jeg var her, og reisetiden er kuttet med omtrent to timer, og tar nå omtrent fem. Det foregår et veiutbyggingsprosjekt som skal kutte reisetiden ytterligere en time, men det er ennå ikke ferdig til tross for at det har pågått i årevis. Det er nok ikke bare bare å bygge vei i dette landskapet.

Thimphu har definitivt utviklet seg de siste 15 årene. Byen har utvidet seg både i bredden og høyden, og bilene er flere og større enn noen gang. Enkelte mener utviklingen har gått litt fort og uten helhetlig planlegging, mens andre har et mer avslappet forhold til det hele.

Når jeg er her nå, er det høysessong for turisme. Thimphu Tsechu (en religiøs festival) er nettopp avsluttet, og dette er noe som trekker folk, både turister og andre, til byen. Under Tsechu fremføres religisøe danser, der utøverne bærer masker av ulike slag

En annen ting som foregår nå er en tre måneder lang Bum resitasjon. Den foregår i og rundt den store Buddha-statuen som er bygget ovenfor byen, populært kalt Buddha point. Hit har det valfartet folk fra hele Bhutan og de har slått seg ned i provisoriske leire i utkanten av statuen. De har kommet for å høre Je Khenpo (som er religiøst overhode i Bhutan, og er for Bhutaneserne det paven er for Italienere) som leser høyt hele samlingen av Buddhistiske tekster (Kanjur) fra start til slutt. Hele denne seansen er beregnet til å ta ca. tre måneder, og befolkningen anser det som en stor ære å få høre dette lest av Je Khenpo selv.

Jakten fortsetter

Da jeg var kommet til Thimphu fikk jeg også snakket med min venn som hadde hjulpet meg med letingen etter Tandin. Han hadde til slutt postet en etterlysning på flere bhutanske forum på facebook, og nå kunne han fortelle at han hadde funnet noen som mente de kjente Tandin. Det så ut til at Tandin ikke lenger var munk, og nå befant seg i Punakha, der han jobbet ved et resort.

Jeg fikk et telefonnummer, og en facebook-konto som jeg søkte opp og sendte venneforespørsel til. Jeg visste jo ikke om han fortsatt husket meg, han var jo tross alt bare fem år den gangen, så jeg sendte han også et bilde av oss og spurte om han husket meg og ville møte meg igjen.

Jeg har blitt venn med Tandin på Facebook

Jeg har blitt venn med Tandin på Facebook

Mens jeg ventet på svar fra Tandin, skulle jeg på en annen gjenforening. Jeg skulle møte min gamle venn Karma, som også bodde i Tango Gompa i 2002, og vi skulle dra tilbake til klosteret der vi bodde den gangen.
Vi møttes på parkeringsplassen nedenfor klosteret. Der nede har det duket opp et nytt universitetsbygg der de fleste munkene ved Tango nå bor og studerer. Selve klosteret er nå under oppussing, og holdes gående med minimalt antall munker. De fleste munkene var dessuten opptatt med å overvære Kanjuropplesningen ved Buddha point.

Minnenes sti

Stien opp til Tango Gompa har blitt brolagt og fin, og det føltes godt å kjenne luktene og lydene jeg var vant til. Jeg har trasket denne veien sikkert hundre ganger, men fikk mer og mer sommerfugler for hvert skritt. På veien opp møtte jeg en munk, som virket omtrent på min egen alder. Jeg fortalte at jeg hadde bodd der tidligere og spurte om han husket meg. Han sa at han desverre ikke gjorde det farmacie-romania.com. Vi kom likevel frem til at han hadde vært der samtidig som meg, men at han tilhørte kullet under. Faktisk viste det seg at han nå var blitt abbed og sjef i klosteret, og han inviterte oss inn på te og mimring i finstua, selv om klosteret egentlig var stengt for renovering.

Husker du den gangen?

Vi snakket om gamle kjente og oppdaterte hverandre på hvor de var og hva de drev med. Mange fra kullet vårt er nå høyt plassert i diverse stillinger i klostervesenet eller andre steder.

Etter teen ruslet vi rundt i klosteret og jeg lot nostalgien gripe meg der jeg gikk. Jeg fikk også satt meg ned litt på min favorittplass i vinduskarmen i tredje etasje (øverst til venstre på bildet under), der jeg har tilbrakt mange gode stunder i meditasjon eller studier. Utsikten derfra er alene nok til å frembringe en tåre i øyekroken.


Den gangen sov jeg ikke inne i selve klosteret, men i en hytte et stykke unna. Det er flere slike hytter i område utenfor klosteret, der endel av de eldste munkene bor. Vi gikk også for å se om huset “vårt” fortsatt sto der, men det gjorde det ikke. På stedet der det sto har det blitt bygget et nytt og finere hus.

Det var en fantastisk gjenforening med både Karma og med klosteret vårt, og når ettermiddagen kom måtte vi dra ned til byen igjen. Jeg skulle gjerne tilbrakt mer tid der, men alle ting tar slutt.

På vei ned til byen igjen fikk jeg en innkommende videosamtale på iMessage. Det var fra Tandin. Forbindelsen var litt dårlig ettersom jeg satt i en bil på svingete veier i fjellene nord for Thimphu, men vi greide å avtale at jeg skulle ringe igjen når jeg var kommet til byen.

Mer om den samtalen og hva som kom ut av det skal jeg fortelle om neste gang.