Jeg er på vei til Bhutan for å se om jeg kan treffe igjen min venn Tandin, som jeg ble kjent med da jeg bodde i Bhutan i 2002. Nå har jeg kommet meg til grensebyen mellom India og Bhutan, der jeg venter på å få komme inn over grensa. Der oppe foran meg, bak fjellene og over skyene, ligger landet der jeg bodde for 15 år siden.

Denne gangen reiste jeg til Bhutan over land, via India. Fra Delhi tok vi et innenlandsfly til Bagdogra utenfor Siliguri i nordøst-India, mellom Nepal og Bangladesh. Etter mange timer på fly slo varmen mot meg da jeg gikk ned flytrappa og inn i terminalen.

Kjøreturen fra Bagdogra var litt over fire timer, og gikk først ut av byen nordover mot Himalaya. Veien snirklet seg et stykke oppover langs elven Teesta opp til broen ”Coronation bridge” som ble bygget i 1941.

På andre siden gikk veien nedover elven igjen før den svingte østover og tok oss gjennom endeløse te-plantasjer så langt øye kunne se. Te-plantasjene, der te-plantene er klippet helt flate på toppen, forsterket inntrykket av det flate landskapet i India, og står i sterk kontrast til det kuperte landskapet vi kunne skimte mot nord, der Himalaya og Bhutan strakte seg mot skyene.

Her sitter jeg nå i Phuentsholing, ved porten inn til Bhutan, og venter på å få dra videre nordover mot hovedstaden Thimphu osta amoxicillin. Kontrasten mellom India og Bhutan er åpenbar med en gang man krysser grensa. I Bhutan er det trafikkregler, som faktisk følges! Gatene i Bhutan er rene. Folk krysser gaten i sebrastripede fotgjengerfelt. Det er søppelkasser som faktisk inneholder mer søppel enn gatene rundt, og det er ingen kyr som drøvtygger plastembalasje langs veiene. Varmen er det imidlertid ingen ting å gjøre med.

I gatene rusler det også endel munker, og jeg ser stadig etter kjente ansikter, og lurer på om det kan være Tandin jeg ser, eller om noen av dem kjenner ham.

Tilbakeblikk

Tandin fortalte at han var 5 eller 6 år gammel, han husket ikke helt, og at han før han kom til klosteret hadde bodd sammen med moren og søsteren sin på en gård der de dyrket epler på andre siden av dalen. Han fortalte også at han hadde en eldre bror som også var munk, men han visste ikke hvor broren var.

Gården han hadde bodd på tilhørte Dasho Letho, som hadde vært Bhutans ambassadør til India mellom 1988 og 1993. Det var hans kone som hadde ordnet det slik at Tandin kunne få plass i klosteret i Simtokha Dzong.

Han hadde munkeklær som var litt for store, og jeg la merke til at han gikk barfot. Mange av munkene hadde flipp-flopp-sandaler for å unngå den værste kulden fra steinhellene på gårdsplassen i klosteret. En gang kjøpte jeg noen flip-flops til ham, men han puttet dem heller innenfor munkekappen for å unngå at noen av de andre stjal dem.

Munkene har ikke mange personlige eiendeler, det er litt av poenget, men de få tingene de har oppevarer de i en liten kiste eller kasse i rommene sine. I kassen sin hadde Tandin kun en liten trebolle pakket inn i et hvitt tørkle. Dette brukte han når munkene skulle spise.

Tandin delte rom med flere andre. De var ca. 30 små gutter som delte to rom der de sov på matter på gulvet. På dagen rullet de sammen mattene og stablet dem langs veggen og da ble rommet til klasserom. I et tilliggende rom bodde læreren deres.

Tandin ble nok ertet litt den første tiden i klosteret. Det er ikke uvanlig, dessverre, og selv om dette var munker var de først og fremst gutter. Jeg prøvde å passe på ham og det var ingen som gjorde eller sa noe når jeg var i nærheten. Han sa han hadde grått første natta fordi han savnet mamma, men det var ingen som hadde ertet ham for det. De hadde alle sammen gjort det den første natta de sov der også.

Jakten begynner

Jeg har mange kontakter fra tiden jeg bodde i kloster i Bhutan, både blant munker og andre folk i Bhutan. Før denne reisen har jeg kontaktet mange av dem og fortalt om Tandin og at jeg ønsker å komme i kontakt med ham igjen. Av de av dem som fortsatt er munker er det ingen som har klart å spore ham opp. Men en venn som har studert i Norge og nå er tilbake i Bhutan, forsøkte med en litt videre etterlysning på facebook.


Nå reiser jeg videre oppover fjellene til hovedstaden Thimphu. Der får jeg høre mer om hva han har funnet ut, og skriver mer om hvordan get går om noen dager. Takk for følget så langt!