Det er 15 år siden jeg var i Bhutan for første gang. I høst skal jeg tilbake, og jeg vil forsøke å finne igjen noen gamle kjente, for å se hvordan det har gått med dem. En av dem jeg ønsker å finne igjen var en liten gutt på omtrent fem- seks år (han visste ikke helt selv) som kom til buddhistklosteret Simtokha Dzong samme dag som jeg selv gjorde.

En duggfrisk morgen i Simtokha, like utenfor Thimphu. Klokken er litt over 0500, i slutten av juli 2002,  og jeg har fått litt hjelp av min husvert til å ta på meg en Gho, som er Bhutans nasjonaldrakt for menn. Jeg er spent. Ikke akkurat nervøs, men med noe som minner om samme følelsen jeg hadde første skoledag. Jeg går bortover grusveien på vei til den store majestetiske bygningen som ligger på en høyde, med utsikt over Thimphu. Dagen har allerede begynt så smått for beboerne i den lille landsbyen. Jeg er på vei for å møte Lam Dorji, som er abbed i Simtokha Dzong, et buddhistkloster for unge munker. Jeg har med meg et brev fra det bhutanske kulturdepartementet, som sier at jeg er innvilget tillatelse til å studere sammen med munkene i Bhutan. Jeg er kommet for å be om å få gjøre det i dette klosteret. Trappen opp til inngangen er bratt, dørstokken høy og åpningen lav. Innenfor er det et stort bønnehjul på hver side før en ny dør leder inn til gårdsplassen. Jeg spinner det første bønnehjulet, og en bjelle klinger på toppen. Jeg spinner det andre, nok en bjelle. Så går jeg inn på gårdsplassen og hører lyden av morgenbønn, kjenner lukten av røkelse og møter de nysgjerrige blikkene til massevis av små rødkledde og korthårede munker.
Jeg viste frem brevet mitt, og ventet mens noen gikk for å hente abbeden Lama Dorji, en rørslig eldre kar med digre hender og tannløst smil. Han hadde med seg en munk på min egen alder som kunne oversette. – Det er visst dagen for nykommere, sa Lama Dorji og nikket mot kjøkkenet i det ene hjørnet av gårdsplassen. Der satt det en liten gutt i flunkende nye og rene munkeklær, med butikk-bretten fortsatt synlig. Det var åpenbart at han nettopp hadde grått, og han så litt forskremt ut der han satt, mens noen av de andre munkene prøvde å muntre ham opp. Han het Tandin og hadde også kommet til klosteret denne dagen. Lama Dorji, overlot til oversetteren, Phurba, å vise oss rundt, mens han gikk tilbake til hva det enn var han egentlig holdt på med farmacie-romania.com. Vi skulle snakke mer med ham i morgen. Jeg gikk for å snakke med Tandin, og prøvde å fortelle at siden vi begge to var nye, så kunne vi kanskje passe litt ekstra på hverandre? Det ble starten på en slags “fadderordning” oss i mellom salud-hombres.com. Dette møtet skjedde for 15 år siden. Vi mistet kontakten etter et år, da jeg måtte reise hjem til Norge igjen, men nå skal jeg altså reise dit igjen og jeg håper å spore opp Tandin og høre hvordan livet hans har vært. Flyet går om 7 timer, så det er vel best å prøve å få seg litt søvn?